Marauriel ~ Magic is everywhere, in the sea, in the sky, in the woods, in you -
Forside Add meg Om meg Kontakt

~ Smerter



Ja, smerter. Har hatt noen jævilige dager i det siste. Hatt smerter i kroppen, og det  er vanskelig å beskrive smertene, det er liksom ikke intense bankende aktive smerter, men mer en slags muskelsvakhet eller sårhet i musklene og på enkelte punkt, som er veldig nedtrykkende og tunge. Dette kan variere, noen ganger har jeg det ikke så mye, ihvertfall ikke over hele meg. Gode og dårlige dager. Men aldri er jeg på topp energimessig lengre, det savner jeg noe helt sinnsykt. Å føle meg normal, å stå opp å føle seg utvhilt og  frisk, å jobbe, studere.. Til dem som dømmer meg og tror jeg må ta meg sammen psykisk: Fuck you. Ja, det mener jeg. Hva vet vel dere om hvordan det føles ut å bo i akkurat min kropp, hvordan kroppen er oppjaga, anstrengt eller sliten hele tiden?  Selv når jeg er glad og ganske fornøyd så er symptomene tilstede, jeg gjør jo det jeg kan for å holde meg oppegående. Men såklart, så har jeg i tilegg angst, det hadde jeg før jeg ble syk, og det er jo også en følge av de kongitive/hodemessige vanskene,  redd for å ikke å klare å holde en samtale gående, for å si noe rart og feil, innerst inne vet jeg hva jeg vil si men det er noe annet å skulle bruk energi på å føre samtaler. Så vet dere det også. Det er ikke noe jeg ønsker mer enn å begynne å jobbe det jeg klarer, men så enkelt er det ikke. Ta opp fag for å begynne å studere en dag. Men jeg har sånne smerter nå, det  verker, det svir, ting er anstrengende for meg, plager med det ene og det andre til tider. Men jeg gir ikke opp for det. Jeg er glad jeg har gode dager der jeg får til å gjøre litt. Men aldri forsvinner denne dritten. Jeg må si Nei til å bli med på mye pga  dette, må prioritere å komme meg skikkelig, og det å ikke få gjort alt man vil gjør en rastløs og slitt psykisk også, mister lysten og gleden over ting.. Det er vel forståelig. Ufattelig glad for evnen til å kommunisere via sosiale medier, det  er faktisk ikke bare negativt som mange hevder å påstå.

En god nyhet er nå ihvertfall at jeg har fått satt opp timer til undersøkelser og videre seriøs utredning på ME/CFS poliklinikken på St.Olavs Hosptial. Ble så letta og glad da jeg fikk brev i posten. Overraska over hvor kort tid det tok for å få satt opp avtale og for at legen min har tatt meg virkelig på alvor selv om jeg fremdeles synes han er litt.. kunnskapsløs om dette med ME osv. Det blir ikke før til sommeren, men still.. sikkert mange som har måttet vente enda lengre på å komme til timer der. Håper jeg endelig får diagnosen på papiret siden det er utelukket alt annet. Og håper jeg kan få råd og finne måter å bli litt friskere på. Slik at jeg kanskje kan få begynt på  det jeg vil høsten. Det er lov å håpe uansett hvor mørkt og vondt det er. Å slippe å føle seg så gitt opp og som en byrde..

 

//

 

  • Ikke den jeg er








    Jeg hater dette. Dette som ikke er meg, men som kan ta over meg. Og jeg kjemper i mot, men det blir verre av det så ofte. Noen dager tar symptomene overhånd. Jeg gjør ting jeg egentlig ikke har energi til, men jeg må gjøre noe, jeg vil ikke gi opp. Vil ikke legge meg ned selv om jeg burde gjort det oftere. Gjør det jeg kan. Det lille men store jeg setter meg fore. Noen dager er så vonde, kroppen føles ut som et kosmisk kaos, hodet tåkete. Vil ikke slå seg til ro samtidig som man er utslitt  av å ikke ha gjort noe spesielt anstrengende. I de flestes øyne ihvertfall. Sjelen vil liksom men kroppen er vond og tung, belastet. Alt er oppjaget, alle de vonde symptomene. Men slike dager er så utrolig viktige for meg. Å anerkjenne hva en trenger, kjenne helt ærlig på at man må prøve det en kan å hvile seg, være helt for seg selv. Jeg liker godt å være for meg selv veldig ofte men her er det snakk om hensyn til tålegrense og fysisk, kognitivt. Jeg er så sterk, utrolig sterk. Jeg er meg og ingen andre. Jeg er Marina. Og jeg er ikke ME, jeg er ikke demonene som raser og tar overhånd. Jeg er like udefinerbar som vinden er. Jeg har jo hele universet i meg, laget av stjernestøv. Har havet i blodet. Selv om jeg lengter ofte etter døden på grunn av denne tilstanden og heller ei er redd den, jeg har fått en veldig  god forståelse av den, så har jeg en glød langt inni meg som ikke vil dø hen. Hvis folk bare hadde visst hvordan det føltes ut, ville de dømt like mye da ? Ville de visst hvordan det er å være usynlig syk. Å aldri være hundre prosent på topp. Å bære på et slags spøkelse i seg. Et ondt, stresset gjenferd som ikke drar sin vei, som piner deg og trykker deg ned, men å være bevisst på det som ligger forbi, ens person og ens sjel som er konstant og det som er  det ekte og det magiske. Det ligger langt i meg å måtte være helt åpen og ærlig mot meg selv noen ganger. Kanskje jeg hever meg for mye over ting og er for sterk for mitt eget beste ? Jeg har store og vakre drømmer. Jeg vil leve selvstendig, og  tidvis flyktig.Vil leve i min visjon. Jeg vil ikke eies, jeg kan ikke kjøpes. Jeg kan ikke vinnes. Jeg kan ikke ødelegges fullstendig, av denne sykdom, av denne plagen. Det bestemmer JEG. Må bare gjøre det jeg kan, der jeg er, dagen nå, øyeblikket nå. Være mer ærlig, være meg. Jeg er på vei, og selve veien er målet. Men målet fra dette, fra forbannelsen  er et håp jeg holder kjært og hardt. Øyeblikk i seg selv er selve livet, selv om det er en klisje, er  det så evig sant og tidløst. Jeg er ikke ME,ikke angst, er ikke denne vondheten, anstrengelsen, denne lammelsen, jeg er det som er forbi. Og jeg er takknemlig for det jeg har, og det jeg er.

     

    ///

     

     

  • Mitt ideelle framtidige drømmehus/sted



    Tenkte å skrive et innlegg om hvordan jeg har lyst å ha det når det gjelder framtidig hjem. Jeg ønsker ikke moderne luksus og moderne hus med moderne stil, jeg er ikke spesielt fan av moderne arkitektur osv. Jeg synes det er så kjedelig og altfor "clean", uten dybde og sjel. Jeg har et helt klart bilde på hva jeg skal ha. Jeg drømmer ikke om store materialisistiske ting og det a4-livet mange steber og lever etter. Jeg er ikke lagt opp sånn. Jeg vil fremdeles ikke leve helt gammeldags og hundre prosent avkoblet fra samfunnet men jeg vil ha et sted der jeg kan være helt meg selv, drive heksepekseri og være mye alene eller invitere venner på besøk og hvor naturlyder er mer dominerende enn trafikk og mennesker. Jeg har lyst å  dyrke det jeg kan/klarer av grønnsaker og urter men har ingen visjon om å være helt selvforsynt, bare delvis. Og at det er rolig nok til å koble fra helt å lage kunst. Ha katter og geiter, de er så kule dyr. Og det er min drøm. Jeg liker å kombinere gammelt og moderne, for å gå tilbake til gamle dager på alle vis er rett og slett ikke hverken bra eller praktisk, spesielt ikke i mitt tilfelle siden jeg har en del utfordringer. Så jeg må være realtisk, samtidig som det er viktig å holde på drømmene og visjonen som er gjennomførtbart. Balanse, er et fint ord. Selv om kaos også kan være nyttig :p

    Dette med å finne et gammeldags, eller rustikt ikke for stort hus eller ei hytte er noe av det jeg drømmer mest om. Å leve et enkelt men mest mulig innholdsrikt liv i mest mulig harmoni med naturen, der jeg lever etter mine standarer og ønsker. Jeg håper jeg blir friskere og kan få lært meg mange ulike teknikker innen håndverk, hagebruk osv etterhvert. Jeg skal ha noe som er mest mulig rustikt men samtidg med modern komfort uten bruk for masse vedlikehold. Jeg har ikke lyst å ha alt hvitt og grått, men helst trepanel, tregulv. Typisk trehyttestil, jeg får mye inspirasjon fra gammel norsk stil med tømmervegger. Tømmerinteriør er veldig fint men jeg vet ikke om jeg kunne tenkt meg det 100 prosent, men absolutt elementer eller delvis. Jeg vil ikke ha det stort, bare nok til at jeg kan leve fint og enkelt, blir det for stort blir jeg litt villfaren og føler meg litt kald og ødslig. Det er mange type hus og arkitektur jeg ser opp til. Først og fremst som jeg nente gammel tømmerstil, og moderne rustikk hyttestil, stil som på bærekraftige alternative miljøhus som cob, halm og earthships. Jeg kunne også godt tenkt meg å bygde t enklest mulig slikt alternativt hus om det ikke er for besværlig prossess, men først og fremst ser jeg etter et gammelt ikke for  stort og forfallent hus som plan A.

    Det skal være ved havet som jeg har vokst opp ved. Storhavet med bølgebrak og sus og frisk havluft, måkeskrik og alt det fine den tilbyr. Men hest må det være en eller annen form for skog omkring, bakenfor eller lignende. Helst fjell også, eller det må være fjell ikke langt unna. På grunn av dette tenker jeg at området her jeg er fra egentlig er ganske perfekt/ideellt. Har alt av natur men ute ved kysten er det ikke spesielt mye skog. Jeg vet om noen spesiefikke områder/steder jeg ser for meg. Men det blik nok noen år til jeg får oppfylt denne drømmen enda. Gøy er det uansett å drive å kikke og oppdage litt rundt omkring, det  er så mange fine og idylliske plasser her omkring. Det må ogsåvære slik at det går ann å dyrke noen typer grønnsaker og urter, om jorda er steinete så finnes det jo mange teknikker med feks plantekasser. Poteter håper jeg uansett å få til da det ikke er så dårlge kår for det ut mot kystnære strøk. Her er noen inspirasjonbilder av hus og steder som er innenfor det jeg kunne tenkt meg.



    (som nevnt må det ikke være 100 % identisk med noe av dette men det er absolutt inspirasjon og maler)

     





    Alaska, Homer
Cabin interior from Hoedel's Bed & Breakfast.

     

    Sjekk også ut Pinterest boardet mitt her for flere bilder






    > Har du en lignende visjon ? :)
     

  • Om å ikke være helt frisk..



    Puh. Så nå tenkte jeg å skrive et innlegg jeg har hatt lyst til å skrive lenge. Skrive om hvordan jeg egentlig har det mye av tiden, bak fasadene, bak veggene. Skal prøve å være helt ærlig. Nå har det seg slik at jeg har alltid slitt med et eller annet psykisk, ikke i alle år av mitt liv, men har hatt mange tunge perioder. Mye angst og depresjoner. Men det er ikke disse tingene jeg ville skrive om. Det jeg skal skrive om er at jeg sliter med noe fysisk nå, ikke psykisk selv om mange sikkert vil dømme meg og tenke at det er bare å endre psyken så vil jeg bli bedre, men slik er det altså ikke, selv om jeg så inderlig skulle ønske det var så enkelt. Jeg har egentlig slitt lenge med disse fysiske symptomene som jeg har, utmattelsen, anstrengelse og at kroppen liksom av og til går på et rushed energinivå den ikke har. Tidligere har jeg bare avfeid det med at det sikkert bare er noe som går over,  at det sikkert "bare" er jernmangel eller en eller annen slags mangel, lavt stoffskifte eller lignende. Jeg har spesielt trodd dette da symptomene mine og tilstanden min har stemt veldig overens med symptomer på anemi (jernmangel) og lavt stoffskifte. Men har tatt de fleste blodprøver for å sjekke alt av vitamin og stoffmangel og det viste seg at jeg hadde fine verdier og ingen alvorlige mangler. Så da begynte mistanken min å gro sterkere. Noe jeg hadde lest og hørt om men som liksom alltid var det som jeg har tenkt mest usannyling. Nemlig at det kan være den problematiske fysiske sykdommen ME, vitenskapelig forklart Myalgisk encefalomyelitt, Kronisk utmattelsesydrom (selv om det er en viss adskillelse mellom de to i grunn). Leste over hva det egentlig var, og hva slags symptomer som var vanlige/kriterier og jeg ble egentlig bare slått av hvor godt det stemte overnes med alt jeg slet med.. Hadde aldri funnet helt ord på alt jeg følte, fordi det var ikke bare det at jeg følte meg slapp og sliten ofte, men at kroppen hele tiden er anstrengt og varierende grad utmattet samtidig som jeg sliter veldig merkbart med det som kanskje er det vanskeligste og leieste, de kognitive problemene. For i tillegg til at det føles utmattende å gjøre ting som krever mye, på dårlige dager er hverdagslige og små ting veldig slitsomt og besværlig, så var det i tillegg det at det føltes som det gikk ut over hjernen og funksjonene. Jeg sliter mye med hjernetåke, altså at det er vanskelig enten å tenke klart noen ganger. I tillegg har jeg også varierende problemer med å finne ord, forklaringsvansker og lignende .Fokuseringsvansker, forvirring, hukommelsesvikt til tider, problemer med å ta til seg for mye informasjon på en gang osv.. Det er ikke det mest alvorlige som finnes av ME tilfeller, og det varierer heldigvis mye etter hvor opplagt eller stresset jeg er. Jo mindre utmattet jeg føler meg jo lettere er det kognitive. Men blir alltid utslitt av å gjøre mye som krever både fysisk og kogntivt i etterkant. Prøver uansett å være positiv og leve, men som sagt må jeg da hvile mye og få tilstrekkelig søvn.

    I tillegg til alt dette så er det ikke sånn at jeg ligger å sover, samtidig som man føler seg trøtt osv så er også kroppen og hele systemet i høygir, som om man går på et adrealinrush som mange beskriver det som. Har derfor ofte søvnproblemer og jeg kan egentlig ikke huske sist gang jeg våknet og følte meg totalt frisk og opplagt. Det er så mange fysiske symptomer at jeg orker ikke å rede ut for alt i dette innlegget. Det kan kreve mye å skrive så utdypende og langt dessverre. Men hvis man går å leser litt om hva ME er så vil man forhåpentligvis skjønne mer hva det dreier seg om. Heldigvis tenker jeg også at det kunne vært mye verre, at jeg kunne vært en av de med virkelig alvorlig ME som ikke klarer å gjøre noen ting, som er helt utslått av sykdommen og utmattelse, som må ligge på et mørkt rom store deler av døgnet å ha hjelp til at for å greie seg. Jeg kjenner og vet at det heldigvis ikke er sånn med meg, det er forskjellige grader av ME og om jeg lyttter og samarbeider med kroppen min klarer jeg å gjøre mye, bare jeg ikke overanstrenger meg langt over kroppens grenser og hviler meg mye i etterkant vil det gå bra, det skjønner jeg takk og lov. Jeg greier å fungere selv om jeg må hvile meg mye og hele tiden samarbeide med kroppen og sørge for å få den roen jeg trenger. Jeg har læt meg dette selv om jeg ikke har fått fastsatt diagnosen enda.

    Akkurat dette med å få diagnonsen er noe som kanskje mange vet en vanskelig og slitsom prossess. Mange leger er dessverre lite kompetente inennfor disse typer sykdommer som man enda ikke med full sikkerhet vet hva egentlig er, og som det ikke finnes en defintiv kur for heller, enda. Dessverre avviser mange leger denne tilstanden og symptomene med at det er rent psykisk, noe som er helt iditotisk å konkludere med som lege, og da de som har dette ikke akkurat har lyst til å ha det og som er ærlig om hvordan de sliter, de fleste er ikke i utgangspunktet deprimerte eller psykisk syke men såklart blir man jo det når man må kjempe for å bli trodd på og for åmåtte leve med denne tilstanden dag etter dag og vente på en kronglete utredningsprosess. Såklart vil man jo være mye trist og oppgitt på grunn av det, hallo ? Jeg vil jo gjøre så mye, har drømmer om hva jeg vil bli å jobbe med og hva jeg vil. Jeg kan sikkert bygge meg opp men jeg trenger profesjonell hjelp, noe jeg prøver å få til.

    Dette er egenlig ikke noe jeg tidligere har vært så åpen om med alle, synes det er vanskelig til og med i meg selv å innse at jeg ikke føler meg 100 % normal/frisk til enhver tid. Har prøvd å heve meg over det hele tiden. Det er ihvertfall viktig å leve mest mulig i øyeblikket eller se framover til neste dag og nye sjanser. Prøver å leve det beste jeg kan ut av situasjonen min, det tror jeg er vitktig uansett, å gjøre det beste ut av ting. Jeg er fremdeles veldig ung og har mye tid som ung igjen tenker jeg også på som en trøst.

    Jeg har jo heller ikke lyst å bli sett på som en hypokonder eller en som snylter på NAV. For værsåsnill å tro meg, slik er det ikke. Såklart er det ikke noe annet jeg heller vil enn å føle meg helt frisk og opplagt hele tiden og greie å gjennomføre alt jeg drømmer om og har lyst til, men det er vanskelig slik jeg har det nå. Men selv om jeg har det mye slik så er det mye gode dager der jeg får til litt og jeg er stolt av alt jeg får til når jeg har det bedre enn andre dager, først og fremst å komme seg ut i naturen og gå turer, noe som er den beste treningen min akkurat nå. Jeg prøver hele tiden å gjøre det jeg klarer, og for å være våken og oppreist, er stolt av meg selv for det. At det er håp, at det ikke er over, det er mye behandlinger og forskjellige former for avpasning og  skreddersydde opplegg som kan hjelpe meg. Men akkurat nå prøver jeg det jeg orker å få til videre utredning slik at jeg kan få fastsatt diagnosen, samtidig som jeg vil prøve meg på enkelte ting jeg tror jeg kan få til litt for litt. Er stolt av meg selv for å ta intiativ og for å kjempe videre i et ofte kronglete system. Jeg gir meg ikke. Jeg er en kriger og  jeg skal faen meg vinne. Og heldigvis er det mye vakkert og ekte i verden selv om man jeg noen ganger bare føler for å ligge flatt ut så vet jeg det finnes håp om bedring om bedre funksjonsevne. Alltid håp. Håper med dette at folk kanskje forstår mye mer. Men at de ikke henger seg opp i det, for jeg er heldig og takknemlig som har folk rundt meg som støtter og forstår, jeg er så evig takknemlig for det at det gjør vondt langt inne der. Forståelse for at jeg ikke alltid klarer å være med på alt, for at jeg gjør det jeg kan, for at de setter pris på meg som jeg er først og fremst. Takk til dere. <3

  • Les mer i arkivet April 2016 Mars 2016 Desember 2014
    Marina Aurora

    Marina Aurora

    Jeg er Marina, en liten huldre/alveskapning som på en eller annen måte har forfjamse seg inn i menneskers samfunn. Jeg bestemte meg for å ha denne bloggen oppe for å skrive litt om det som opptar meg, om det som bringer glede og lys i dagene mine, om turer og naturopplevelser som gir meg mye mening og alt annet jeg kommer på og føler for. Jeg sliter for tiden med mye fysiske og plagsomme symtomer, og utmattelse som mest sannsylig og med høy sikkerhet er den trassige tilstanden M.E. Derfor tenkte jeg å holde oppe denne bloggen for å få ut litt som ligger på hjertet eller skrivetrang i tider jeg ikke klarer å gjøre alt for mye annet eller når jeg ikke føler meg på topp. Jeg har gode dager og dårlige dager og de gode dagene setter jeg pris på mer enn noe annet. Jeg er ellers veldig intressert i historie, kultur, kunst, folklore, vegansk mat, musikk, naturen og turopplevelser, dyr, hekseri og mye annet. ~

    Follow on Bloglovin

    Kategorier


    Blogg Diverse Film og Litteratur Historiske opplevelser Kreativitet og kunst Mat og oppskrifter Natur Om meg Personlig Turer og naturopplevelser Veganisme

    Arkiv


    April 2016 Mars 2016 Desember 2014 Juli 2014 Mai 2014 April 2014

    Siste innlegg


    ~ Smerter ~ De første ville vekstene og i det siste Ikke den jeg er 060416 ~ Mat den siste tiden ~ Vårens begynnelse ~ Mitt ideelle framtidige drømmehus/sted Filmanbefaling: "Splash" (1984) Om å ikke være helt frisk.. 020316

    Lenker


    blogg.no Få din egen blogg!

    Design


    Ina Anjuta

    Annonse



    hits